Forbedringskarusellen

Glimt fra en personlig erkjennelsesprosess gjennom 25 år.

Forbedringskarusellen

Jeg er et dårlig menneske.
Jeg er slem, umulig og egoistisk.
Det har jeg blitt fortalt
for lenge siden.
Det har satt seg i tankene og cellene mine.
Sammen med en mengde bevis på at det er sant.
Bevis som jeg har samlet mot meg selv
opp gjennom årene.

Jeg liker ikke meg selv.
Det gjør vondt.

Jeg vil ikke ha det slik.
Jeg lengter etter å være lykkelig.
Lengter etter å kunne føle indre glede og fred.
Hvis jeg kan få til det
vil det endelig bli godt å være meg.

Ja, dette vil og må jeg oppnå.
Men hvordan?!

Gradvis synes én ting å stå klart for meg:
Veien til indre glede og fred
går gjennom å være et godt menneske.
Et virkelig godt menneske.

Og hva er jeg?
Huff. Jeg holder slett ikke mål.
Jeg må forbedre meg.

Forbedringskarusellen.
Der står den.
Dragende, formanende.
Med et skimrende banner på toppen:
«Kvitt deg med alle dine dårlige sider,
så vil du bli lykkelig.»
Nemlig. Det er svaret!
Jeg hopper på karusellen.
Den begynner å gå.

Løsningen er klinkende klar.
Nå er det bare å gjøre jobben.
Strake veien mot indre lykke!
Jeg bretter opp ermene og går i gang.

Alle mine dårlige sider skal vekk.
De skal nedkjempes, overvinnes, sublimeres.
Gjennom selvransakelse, indre øvelser
og fast selvdisiplin.
Jeg blir nesten forskrekket
over alt jeg oppdager
som må forbedres.
Men det er bare å stå på.
Dette går riktig vei!

Årene tikker av sted.
Jammen tar det tid å forbedre seg!
Vanskelig er det også.
Det er stadig masse med meg som ikke er bra nok.

Jeg gjør det bra utad.
Det er ikke det.
Får mange gode tilbakemeldinger.
Men det monner liksom ikke.
Det gir bare kortvarig tilfredsstillelse.

Jeg begynner å bli sliten.
Skulle ønske det hadde vært litt enklere.

Har jeg blitt lykkeligere på disse årene?
Ja, jo, tja ...
Jeg har i hvert fall lært mye.
Eller ... ?
Det føles som om jeg beveger meg i sirup
som bare blir seigere og seigere.

Til slutt står jeg helt i stampe.
Etter årevis med kamp for å forbedre meg
må jeg erkjenne at jeg fremdeles ikke er bra nok.
Jeg er langt fra det idealmennesket jeg streber etter å bli.
Og under overflaten lurer vonde følelser
av utrygghet, frykt, sinne og sorg
som har begynt å bli ubehagelig nærgående.

Jeg står ved et veiskille.
Og velger å endre retning.
Begynner i terapi.
Orker ikke lenger å kjempe mot
mine skyggesider og ubehagelige følelser.
Vil heller møte dem.
Det føles forløsende og befriende.

Mitt mål endrer form.
Jeg innser at for å kunne oppleve indre glede og fred
må jeg lære å like meg selv.
Lære å elske og akseptere meg selv slik jeg er.

En skikkelig utfordring for en selvkritisk streber som meg
som nesten har grodd fast på forbedringskarusellen.
Jeg går straks i gang med forbedringene som må til
for at jeg skal kunne elske og akseptere meg selv slik jeg er.
Uten å skjønne at det er det jeg gjør.

Jeg tror nemlig at jeg er på en helt annen vei nå.
At jeg bare bearbeider og integrerer ting i meg selv.
Jeg gjør jo for så vidt det også.
Mye løsner. Mye faller på plass.
Mye verdifull lærdom kommer til.
Men jeg tråkker fortsatt i gamle forbedringsspor.
Og jeg kommer fremdeles ikke i mål.

Langt om lenge må jeg innse at jeg faktisk står fast igjen.
Denne gangen svir det skikkelig.
Helt inn i margen.
Det føles som om all min streben
har vært bygget på en illusjon.
Jeg trodde jeg skulle klare å bli glad i meg selv
hvis jeg bare jobbet hardt nok med meg selv.
Men det er visst ikke slik det fungerer.
Har min innsats vært forgjeves?
Tanken er tung å bære.
Jeg går ned for telling innvendig.

Blir liggende flat.
En stund.

Så synes jeg plutselig at jeg ser klarere
hva det egentlig innebærer
å være fast passasjer på forbedringskarusellen.

Forbedringskarusellen kan ikke bringe meg til noe endelig mål.
Den går bare rundt og rundt sin egen akse.
Biter seg selv i halen.
Det er nemlig alltid noe mer som må forbedres.
Alltid noe som fremdeles ikke er bra nok.
En evig runddans uten slutt.
På forbedringskarusellen blir det aldri bra nok.
Aldri.

Jeg vil av.

AHG